Bologna-prosessen ti år etter: hvor står vi nå?

Akkurat nå er over 100 europeiske studenter samlet i Wien for å diskutere europeisk høyere utdanning. Her diskuterer vi fortiden, fremtiden og utfordringene som står foran oss i lys av et ønske om å nå et felles europeisk område for høyere utdanning.

I morgen samles 47 utdanningsminstre fra Europa for å forsøke å stake ut fremtiden til europeisk høyere utdanning, og feire ti år med koordinert arbeid mot felles målsetninger, også kalt Bologna-prosessen.

I løpet av de ti årene som har gått siden 29 europeiske utdanningsministre møttes for å drøfte utviklingen av høyere utdanning i Europa, har arbeidet med Bologna-prosessen vært svært varierende. Med mange lovord og festtaler har Bologna-prosessen blitt en del av sektorens ordforråd med verdier som kvalitetssikring, mobilitet, den sosiale dimensjonen og studentdeltakelse og konkrete tiltak som blant annet en ny gradsstruktur og et nytt studiepoengsystem.

Denne strategien for utviklingen av et europeisk område for høyere utdanning, genererte en rekke reformer som skulle reflektere en samlet pakke med endringer som tilsammen skulle øke kvaliteten på kunnskapsutviklingen i Europa som en helhet.

ESU er en paraplyorganisasjon for 45 nasjonale studentorganisasjoner fra 37 land

Ti år etter møtet i Bologna ser man at reformene som skulle muliggjøre den europeiske dimensjonen langt ifra har nådd de målene som var satt. Mange utdanningssystemer preges av halvferdige reformer som har forlatt høyere utdanning i en identitetskrise, delvis fordi det på grunn av finanskrisen ikke lenger finnes penger til å følge opp reformene men også fordi reformene har blitt innført uten nødvendig støtte hos alle relevante aktører.

Siden 1999 ser vi også at innføringen av skolepenger har økt hyppig, samtidig som at størrelsen på skolepenger har økt de stedene der skolepenger allerede var i bruk. Både finanskrisen og Bologna-prosessen har blitt brukt som argumenter for den økte markedsliberaliseringen av høyere utdanning. Dette har ført til at studentene selv sitter igjen med regningen for mangel på statlig vilje og evne til å følge opp målene i Bologna-prosessen.

Målet var at Bologna-prosessens målsetninger skulle føre til tydelige og koordinerte resultater, slik at det europeiske området for høyere utdanning offisielt kunne åpnes i 2010. Når vi nå er samlet i Wien for å oppsummere de siste ti årene, ser man at Bologna-prosessen står langt ifra å nå sine mål. Prosessen har vært svært ukoordinert, og det som skulle føre til en bedre og mer effektiv høyere utdanning har i mange land resultert i en forverring av situasjonen.

Nøkkelord i visjonen om et europeisk område for høyere utdanning er ansvarliggjøring og forpliktelse. Det europeiske samfunnet trenger ikke en gruppe utdanningsministre som møtes i to dager for å høre på hverandres festtaler og nikke høflig til hverandres virkelighetsforståelser, men ministre som tør å forplikte seg og som føler seg ansvarlig for å sørge for at deres del av Europa utvikler seg i tråd med retningslinjene man har blitt enige om.

Og sist men ikke minst vil man aldri nå målet om å utvikle et bærekraftig europeisk kunnskapssamfunn dersom det ikke finnes reell lik rett til utdanning uansett betalingsevne, kjønn, legning og andre sosiale kjennetegn.

  1. No trackbacks yet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: