Studenter fra hele Europa stiftet solidaritetsnettverk

 

Forrige helg var 50 elever og studenter fra ti europeiske land samlet i København for å forme Colombian Students’ Watch, et nettverk som skal drive solidaritetsarbeid med colombianske studenter. StL, representert av meg, deltok i stiftingen.

I Colombia er menneskerettighetssituasjonen kritisk for studenter som organiserer seg og jobber for en bedre utdanning. Studentene mottar drapstrusler fra paramilitære grupper, opplever tilfeldige arrestasjoner av politiet og flere studenter har blitt drept som en konsekvens av sitt engasjement i fullt lovlige studentorganisasjoner.

Solidaritet med colombianske studenter har eksistert lenge i Europa, og i blant annet Danmark, Sverige, Norge og Frankrike har ulike organisasjoner og nettverk jobbet med temaet. Nettverket Colombian Students’ Watch ble opprinnelig etablert blant elev- og studentorganisasjoner i Danmark, som i en årrekke har sendt protestbrev til colombianske autoriteter, gjort informasjonsarbeid i Danmark og sendt elev- og studentdelegasjoner til Colombia. Nå har nettverket utvidet seg til å inkludere organisasjoner fra hele Europa.

21. til 23. mai møttes 50 elever og studenter fra ni europeiske land for å diskutere menneskerettighetssituasjonen i Colombia.

– Vi har samlet studenter og elever fra hele Europa for å fokusere på den kritiske menneskerettighetssituasjonen for studenter i Colombia. I likhet med studentene i Europa, organiserer colombianske studenter seg for å øke kvaliteten på utdanningen sin. I motsetning til oss, opplever de å bli forfulgt og i mange tilfeller drept for sitt engasjement, sier Nina Lendal, medlem av det danske nettverket og en av hovedarrangørene for møtet.

De europeiske studentene har et felles budskap til colombianske autoriteter og til EU.

– Med dette møtet sender vi et sterkt signal til colombianske autoriteter om at det er internasjonal oppmerksomhet rundt colombianske studenters situasjon, sier Lendal.

– Men vi vil også rette oss mot politikerne i EU. Vi mener at europeiske politikere bør reagere på menneskerettighetsbruddene som skjer i Colombia, blant annet i deres handelspolitikk med landet.

De danske arrangørene av møtet er veldig fornøyde med den store deltakelsen, og er svært glade for utfallet av helgen.

Colombia: Presidentvalg, politiskandale og nye trusler

30. mai holdes det presidentvalg i Colombia. Samtidig har drapstruslene mot studentaktivister økt. Leder for ACEU, Guillermo, er for tiden i Europa og oppdaterer oss på situasjonen.

For en tid tilbake fikk lederen for den største nasjonale studentorganisasjonen i Colombia (ACEU), Guillermo Baquero, en telefon fra det colombianske sikkerhetspolitiet. De krevde at han skulle komme og snakke med dem. Vel vitende at han ikke har gjort noe galt, nektet han.

I løpet av samme periode ble det offentliggjort hemmeligstemplede dokumenter som kunne bevise at sikkerhetspolitiet (DAS) har utviklet strategier for hvordan de skal destabilisere kritiske røster i landet. Strategiene var rettet mot sivilsamfunnsaktivister, utenlandske politiske aktører med base i Colombia, opposisjonspolitikere og journalister.

I følge dokumentene skulle det fabrikkeres en mediesak om den Nobels fredsprisnominerte politikeren Piedad Cordoba der hun fremstilles som sympatisør og samarbeidspartner med geriljaen. Og presidentkandidaten Petro skulle fremstilles som geriljamann.

Det har også forekommet flere konkrete trusler mot studentaktivistene. 7. mai oppstod det kamper mellom politiet og studenter ved det teknologiske universitetet i Pereira der politiet brukte tåregass og skjøt mot studentene. Flere ble lettere skadet, mens to studenter ble kjørt til sykehus med skuddskader, den ene i øyet. Den 25. april ble studenten og ACEU-mannen Fabian Escobar angrepet av menn på motorsykkel og truet på livet ved Atlanterhavsuniversitetet ved kysten.

Neste helg samles studenter fra hele Europa i København for å forenes om bekymringen for våre colombianske medstudenter. Det blir det første møte i et europeisk Colombia-nettverk, der vi skal utforme et fremtidig samarbeid. På møtet vil Guillermo også delta, og fortelle mer om situasjonen i Colombia slik den fortoner seg nå, et halvt år etter vårt besøk i landet.

Det livsfarlige engasjementet

Mens Norge fremforhandlet en frihandelsavtale med Colombias president, ble 37 av Guillermos kollegaer drept på grunn av sitt engasjement for fred og menneskerettigheter i Colombia.

Av: Anette I. Cvijanovic og Ewa Sapiezynska

Trusselbrev. Paramilitære som infiltrerer universitetene ved å utgi seg for å være studenter. Fabrikkerte saker der organiserte studenter og professorer anklages for å være terrorister eller geriljasympatisører. Rektorer som utgir lister over studentaktivister til paramilitære. 37 drepte studenter i løpet av president Uribes to presidentperioder.

Dette er hverdagen til studenter og universitetsansatte i Colombia. Og aller verst går det ut over organiserte studenter.

Forfulgt
– De har ringt moren min og truet med å drepe hele familien, de har fulgt meg på gata og tatt bilder av huset mitt gjentatte ganger. Jeg er redd for å dra tilbake selv om bare to eksamener gjenstår for at jeg skal bli ferdig med studiene, sier Guillermo Baquero, leder av ACEU, Colombias største studentorganisasjon.

Etter å ha startet sitt engasjement i studentbevegelsen på universitetet La Guajira nord-øst i Colomba, måtte Guillermo i 2008 flykte til hovedstaden etter gjentatte overvåkning og forfølgelse fra paramilitære og gjentatte drapstrusler.

Samme året overtok han studentlederrollen, da daværende ACEU-leder valgte å flykte til Norge etter å ha blitt forsikret om at han stod øverst på dødslisten til de paramilitære.

Norge forhandler med presidenten
Denne våren ble det offentlig kjent at Nærings- og handelsdepartementet hadde ferdigforhandlet en frihandelsavtale med Colombia sammen med resten av EFTA-landene. I både Colombia og Norge har fagbevegelsen, studenter og humanitær- og menneskerittighetsorganisasjonene protestert høylytt, på grunnlag av de store og strukturelle menneskerettighetsbruddene som preger Colombia i dag.

– Vi mener at den norske regjeringen bidrar til å legitimere menneskerettighetsbrudd når den fremforhandler avtaler med land som Colombia, sier Sigrun Espe, tidligere leder for Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH).

I november reiste hun til Colombia sammen med en student- og elevdelegasjon fra Norge, med sikte på å skape et nærere samarbeid med colombianske studenter, og øke kunnskapen om deres situasjon. Inntrykkene var sterke.

Drapstruet og svertet
– I løpet av de ti dagene vi var i Colombia kom det to trusselbrev fra paramilitære grupper der 15 navngitte studenter ble truet på livet, sier Espe.

En av fanesakene til colombianske studenter er å få en fredlig og diplomatisk løsning på konflikten i landet. Allikevel blir studentaktivistene stemplet som terrorister og geriljasympatisører i de statskontrollerte massemediene.

– Dette gjør at det er ekstra vanskelig for dem å få støtte for sitt arbeid. Størsteparten av samfunnet er skeptiske til dem, og de fleste studenter tør ikke engasjere seg på grunn av stigmaet det medfører, sier Espe.

Fredsprisnominert reagerer
Også en av de mest profilerte kandidatene til å motta Nobels Fredspris i år, Piedad Córdoba, gav sin bekymring til kjenne da studentene fra Norge var på besøk.

– Det er overraskende at Norge og andre EFTA-land som fremstår som foregangsland på menneskerettighetsfeltet, ikke reflekterer over situasjonen som vi colombianere opplever som dramatisk, sier hun om avtalen.

– Det vi opplever i Colombia i dag er en systematisk forfølgelse av studenter, utført av etterforskningsstyrker.

Córdoba er kjent for å være en aktiv tilhenger av en fredlig løsning på konflikten i Colombia, i tillegg til sin jobb som senator og sitt engasjement for urfolkets rettigheter. Hun har blant annet vært en aktiv deltaker i forhandlingene med geriljagruppen FARC om løslatelse av gisler.

Utdanningskrise
Cordoba understreker at hun ønsker at folk fra utlandet skal skjønne hvor dramatisk situasjonen i Colombia er.

– Vi er i en situasjon der 4,5 millioner mennesker er internt fordrevne, samtidig som at militærbudsjettet vårt er på over seks prosent av BNP; dette er større en Brasil sitt som har en befolkning som er tre ganger større en vår, sier senatoren.

Statsbudsjettsprioriteringene i Colombia understreker hvor vanskelig situasjonen til studenter og universitetsansatte er. En ny universitetsreform har nylig ført til at flere av de største universitetene trues av konkurs, samtidig som at skolepengene har føket til værs.

– Studentene rapporterer om store bevilgningskutt, og at deres skolepenger nå står for opptil 40 prosent av universitetenes drift. Allikevel får ikke sektoren inn nok penger. Dette fører til at landsgjennomsnittet på midlertidige ansettelser er 80 prosent, og på mange universiteter har de bare ett og tosifret antall professorer med doktorgrad, sier studentene fra Norge.

– Dette er et enormt utviklingshinder for et land som allerede sliter med en humanitær krise, legger de til.

Farlige meninger
Som fersk studentleder, overvar Guillermo UNESCO-konferansen om høyere utdanning i Colombia i juni 2008, sammen med blant annet president Uribe. Studentaktivistene var til stede for å vise sin misnøye med forfølgelsen av organiserte studenter og ansatte, samt den økonomiske krisen utdanningssektoren nå står over.

Under sin tale sa presidenten Uribe at han ikke var redd for å ha en debatt med en kritisk student og oppfordret noen av dem tilstede til å stille opp. Da Guillermo tok muligheten og konfronterte presidenten med studentenes bekymringer, ble han avbrutt av presidenten.

– Han sa at han visste hvem jeg egentlig var og hvem jeg egentlig representerte, forteller Guillermo.

– Jeg ba ham å si hva han mente, men han ville ikke det. I etterkant stilte colombiansk media spørsmålstegn ved min status som student siden jeg ikke hadde vært på Guajira- universitetet på mange måneder. Men dessverre viste de ingen interesse for årsakene til at jeg flyttet.

Tror du at du noen gang kommer til å flykte fra Colombia, slik som din forgjenger gjorde?

– Noen må jo bli her og kjempe, selv om det har en høy pris.

Den internasjonale dimensjonen – et uryddig begrep?

Det slår meg hver gang jeg kommer tilbake til kontoret etter et lengre utelandsopphold eller kanskje bare etter en helg sammen med familie og venner.

Mangfoldet. Det ekstreme mangfoldet i oppgaver som man som internasjonalt ansvarlig har ansvar for.

Ja for når man er internasjonalt ansvarlig – hva gjør man egentlig da? For min del har jeg å gjøre med alt som skjer internasjonalt når det gjelder høyere utdanning.

Wow. Ikke mer altså?

Faglig schizofreni

La oss nå se hva det kan inneholde. På pulten min har jeg to bøker om den EU-initierte Lisboa-strategien – en strategi for en fornying og forbedring av Europa basert på forskning, utvikling og utdanning – med økt grad av bedriftsøkonomiske tilnærminger. Jeg har også to bøker om Bologna-prosessen, som jeg har beskrevet i mine to foregående blogginnlegg. Deretter har jeg nasjonale rapporter om utdanningssystemene i Ungarn, Colombia, Saudi-Arabia, Libanon, Japan, New Zealand, Australia, Tunisia, Jordan, Kina og Østerrike.

Bologna at the Finish Line er studentenes egen oppsummering av Bologna-prosessen.

Jeg har en perm med oppsamlet materiale om gratisprinsippet i høyere utdanning – et prinsipp om at høyere utdanning skal være gratis og statens ansvar. I permen forsøker jeg å samle all informasjon jeg finner om utviklingen av skolepenger i fortrinnsvis Europa, men også resten av verden. Slik skal vi forsøke å kartlegge og forberede oss på en skolepengedebatt her til lands.

Ja så var det tilstandsrapporten for høyere utdanningsinstitusjoner i Norge for 2009; her forsøker jeg å få en oversikt over tilstanden til internasjonaliseringsarbeidet som i følge regjeringen skal foregå på universitetene og høgskolene våre.

Jeg har en utskrevet notisbok fra min reise i Colombia, der jeg besøkte studenter og akademikere som fortalte om et liv fylt av trusler og drap når de organiserte seg for å jobbe for et bedre utdanningssystem og mindre menneskerettighetsovergrep. Les mer om reisen vår i denne bloggen.

Alt eller ingenting?

Innad i de arbeidsområdene som utgjør min jobbhverdag ligger temaer som kvalitet i høyere utdanning (derav nasjonalt og europeisk kvalifikasjonsrammeverk, nasjonale kvalitetssikringsorganer, kvalitet versus internasjonale rangeringer av utdanningsinstitusjoner, kvalitet versus skolepenger, fleksible vurderingsformer og fleksible utdanningsløp og godkjenning av uformell utdanning –> livslang læring,  veiledning og oppfølging av studenter, studentsentrert læring, m.m.), studentvelferd/ lik rett til utdanning (skolepenger versus tilgang til utdanning, studentboliger, studenthelse –> fysisk og psykososial helse, finansieringsordninger for studenter, rettigheter for funksjonshemmede studenter, rettigheter for LHBT-studenter –> lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, m.m.), internasjonalisering hjemme (internasjonale studenter og deres situasjon i Norge, institusjonenes utvekslingsavtaler, kvalitet i utveksling, institusjonenes infrastrukturer for å ta til seg kunnskapene som utvekslingsstudenter og internasjoanle studenter tar med seg til Norge, retten til å reise på utveksling, kvotestudenter, finansieringsordninger for norske utvekslingsstudenter), den internasjonale kampen for studentrepresentasjon i alle relevante politiske fora som har direkte konsekvenser for studenters hverdag,

Massive protester mot menneskerettighetsovergrep i Colombia

og internasjonal solidaritet (studenter og akademikeres rett til å organisere seg, FNs menneskerettigheter, demokrati og utvikling, bistandsarbeid).

Jeg finner mye mer om jeg tenker over saken i bare noen minutter til (merk deg for eksempel at jeg verken har nevnt UNESCO eller andre globale arenaer for utdanningspolitikk). Men jeg skal ikke kjede deg, eller overrumple deg, med det. Jeg ville bare ta noen minutter til å vise hva det er jeg egentlig driver med. Sånn ca.

Prioriteringenes smerte

Slik at du kan forstå at uansett hvor spennende og lærerikt European Student Summit i Wien var, så er jeg fremdeles på jobb kl. 20 i dag, uten å ha fått fulgt det opp det grann. Alle de andre tingene på lista brant litt mer. Heldigvis brenner ikke Bologna-prosessen ut med det første. Og heldigvis har jeg den mest spennende jobben jeg kan tenke meg.

Studentprotester i Wien i kveld

For å markere motstand mot dårlig implementering av reformene initiert av Bologna-prosessen, skal det i dag avholdes en internasjonal studentdemonstrasjon i Wien.

Selv skal jeg delta på festivitetene som arrangeres i Wien i kveld, vel vitende om at den europeiske studentunionen, som StL er en del av, har gjort en svært god jobb for å fremme studentenes interesser i prosessen. Det gjør vi også på ministerkonferansen i Wien, der ministerene stadig vil bli påminnet om den lange veien som gjenstår før vi når alle målene i Bologna-prosessen. Ikke minst understreker vi at utviklingen av økte skolepenger og markedsliberaliseringen av høyere utdanning er en uting, og at de regjeringene som står bak denne trenden har misbrukt Bologna-prosessens navn for å realisere sin egen agenda.

I kveld samles studenter og utdanningsministre fra hele Europa for å feire åpningen av det europeiske området for høyere utdanning, til tross for at vi er langt i fra de målene som i 1999 ble satt for 2010. Utdanningsreformene som skulle øke den sosiale og faglige kvaliteten på høyere utdanning har i mange tilfeller ført til det motsatte.

Når jeg da strener opp mot slottsball i kveld, i ny kjole og frisørstelt hår, vil jeg altså befinne meg i et vanskelig knutepunkt – mellom min overbevisning om at Bologna-prosessen er en god prosess som har et fantastisk potensiale dersom den blir behandlet og fulgt slik det var tenkt, og min anerkjennelse av av det er millioner av studenter rundt meg i dette kontinentet som kjemper en daglig kamp mot tapte goder og en forverrende studentsituasjon.

Bologna-prosessen ti år etter: hvor står vi nå?

Akkurat nå er over 100 europeiske studenter samlet i Wien for å diskutere europeisk høyere utdanning. Her diskuterer vi fortiden, fremtiden og utfordringene som står foran oss i lys av et ønske om å nå et felles europeisk område for høyere utdanning.

I morgen samles 47 utdanningsminstre fra Europa for å forsøke å stake ut fremtiden til europeisk høyere utdanning, og feire ti år med koordinert arbeid mot felles målsetninger, også kalt Bologna-prosessen.

I løpet av de ti årene som har gått siden 29 europeiske utdanningsministre møttes for å drøfte utviklingen av høyere utdanning i Europa, har arbeidet med Bologna-prosessen vært svært varierende. Med mange lovord og festtaler har Bologna-prosessen blitt en del av sektorens ordforråd med verdier som kvalitetssikring, mobilitet, den sosiale dimensjonen og studentdeltakelse og konkrete tiltak som blant annet en ny gradsstruktur og et nytt studiepoengsystem.

Denne strategien for utviklingen av et europeisk område for høyere utdanning, genererte en rekke reformer som skulle reflektere en samlet pakke med endringer som tilsammen skulle øke kvaliteten på kunnskapsutviklingen i Europa som en helhet.

ESU er en paraplyorganisasjon for 45 nasjonale studentorganisasjoner fra 37 land

Ti år etter møtet i Bologna ser man at reformene som skulle muliggjøre den europeiske dimensjonen langt ifra har nådd de målene som var satt. Mange utdanningssystemer preges av halvferdige reformer som har forlatt høyere utdanning i en identitetskrise, delvis fordi det på grunn av finanskrisen ikke lenger finnes penger til å følge opp reformene men også fordi reformene har blitt innført uten nødvendig støtte hos alle relevante aktører.

Siden 1999 ser vi også at innføringen av skolepenger har økt hyppig, samtidig som at størrelsen på skolepenger har økt de stedene der skolepenger allerede var i bruk. Både finanskrisen og Bologna-prosessen har blitt brukt som argumenter for den økte markedsliberaliseringen av høyere utdanning. Dette har ført til at studentene selv sitter igjen med regningen for mangel på statlig vilje og evne til å følge opp målene i Bologna-prosessen.

Målet var at Bologna-prosessens målsetninger skulle føre til tydelige og koordinerte resultater, slik at det europeiske området for høyere utdanning offisielt kunne åpnes i 2010. Når vi nå er samlet i Wien for å oppsummere de siste ti årene, ser man at Bologna-prosessen står langt ifra å nå sine mål. Prosessen har vært svært ukoordinert, og det som skulle føre til en bedre og mer effektiv høyere utdanning har i mange land resultert i en forverring av situasjonen.

Nøkkelord i visjonen om et europeisk område for høyere utdanning er ansvarliggjøring og forpliktelse. Det europeiske samfunnet trenger ikke en gruppe utdanningsministre som møtes i to dager for å høre på hverandres festtaler og nikke høflig til hverandres virkelighetsforståelser, men ministre som tør å forplikte seg og som føler seg ansvarlig for å sørge for at deres del av Europa utvikler seg i tråd med retningslinjene man har blitt enige om.

Og sist men ikke minst vil man aldri nå målet om å utvikle et bærekraftig europeisk kunnskapssamfunn dersom det ikke finnes reell lik rett til utdanning uansett betalingsevne, kjønn, legning og andre sosiale kjennetegn.

Politikerne leker med gratisprinsippet

Budskapet runger i mediene om dagen. Og det er langt i fra overraskende for oss som jobber med dette hver dag: At regjeringens lave satsning på høyere utdanning og forskning resulterer i lavere utdanningskvalitet for nye studenter. Og dersom dagens lave finansiering av høyere utdanning fortsetter samtidig som at søkertallet øker, vil prinsippet om gratis utdanning komme til å bli grundig truet i nær fremtid.

I år var det et rekordopptak til universiteter og høgskoler i Norge. Aldri før har så mange mennesker vært under høyere utdanning her til lands. Men gleden over den voksende kunnskapstørsten slukkes fort, når man innser at finansieringen fra staten ikke rekker til. Både rektor Ole Petter Ottersen ved Universitetet i Oslo og rektor Sigmund Grønmo ved Universitetet i Bergen innrømmer at dagens yrende studenter får et dårligere utdanningstilbud enn sine forgjengere.

I forrige uke tvitret jeg min frustrasjon over at høyere utdanning og forskning fremstår som nærmest usynlig i valgkampen. Med over 200.000 stemmeberettigede studenter, og mange titusner av ansatte på universiteter, høgskoler og diverse forskningsinstitutter landet rundt, ville man tro at temaet opptar og engasjerer politikerne. I stedet signaliserer de til oss at vi er uviktige, og nærmest nekter å gjøre sektoren til en valgkampsak.

Her er det særlig Arbeiderpartiet og FrP som burde få en smekk på øret. Venstre forsøker febrilsk å gjøre saken til en valgkampsak, uten å få særlig gehør hos resten av Stortinget. KrF har også prøvd seg med et par utspill. Ellen Solheim, KrF Rogalands 3. kandiadat til Stortinget tvitret til meg at KrF langt ifra har glemt studentene, og at de bare er å lese partiprogrammet deres. Problemet er at alle partiene skriver mye godt og fornuftig om høyere utdanning og forskning i programmene sine. Men ingen setter det på dagsordenen, og sektoren havner alt for fort langt nede på prioriteringslista.

Dersom høyere utdanning og forskning fortsetter å oppleve økt populæritet blant folk flest, og lav prioritet i statsbudsjettet, kan utdanningsinstitusjonene våre slite med å opprettholde gratisprinsippet i høyere utdanning. Det er nok få universitets- og høgskoleledelser, samt professorer og forskere, som vil kunne få seg til å forsake kvaliteten for å beholde gratis høyere utdanning i Norge. Dersom ikke staten øker bevilgningene til høyere utdanning, er derfor scenarioet der utdanningsinstitusjonene må ta betalt for å kunne tilby god utdanning dessverre et realistisk et.

I dag leker politikerne med vår rett til gratis utdanning. Studentenes Landsforbund ønsker en milliard i frie midler til høyere utdanning, slik at vi kan møte den store økningen av studenter og samtidig beholde det særnorske prinsippet om utdanning for alle.

I media:

-Dårligste utdanningstilbudet på lang tid

Gratisprinsippet i høyere utdanning står i fare  

Svekket tilbud til nye studenter

Arresterte studenter løslatt

Studentlederen og hans tre kollegaer i Zimbabwe er nå løslatt mot kausjon. Mennene ble arrestert da de arrangerte et møte for å diskutere saker som økende skolepengesatser og deres demokratiske agenda.

I den forbindelse ble de arrestert på bakgrunn av en lov som stadfester at det er ulovlig «å delta i samlinger med formål om å promotere offentlig vold, fredsovertredelser eller intoleranse».

I en e-post til den norske organisasjonen Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH), takker studentlederen Clever Bere alle studentene som har stått opp for ham og bidratt til å sette søkelyset på den uverdige behandlingen av organiserte studenter i Zimbabwe.

Bere forsikrer alle sine kollegaer verden over om at han og hans kollegaer vil fortsette sitt arbeid mot et demokratisk Zimbabwe, med visjonen om utdanning for alle.

Les mer om Zimbabwe National Students Union (ZINASU)
http://www.zinasu.org/ (ikke så ofte oppdatert, av åpenbare grunner)

Les mer om SAIH på http://www.saih.no

Studenter undertrykt og mishandlet

På onsdag ble 14 studenter i Zimbabwe arrestert under et møte om skolepenger. Bortimot hver eneste dag tikker det inn flere nye e-poster i innboksen min som kan rapportere om brutale overgrep mot studenter i Zimbabwe. Om jeg har regnet riktig sitter det nå rundt hundre, om ikke flere, Zimbabwere fengslet på grunn av deres engasjement for å bedre studenters hverdag.

Årsaken til at studentene blir fengslet er stort sett fordi de stiller seg kritisk til staten og organiseringen av høyere utdanning i landet. Tre fjerdedeler av studentene i landet har ikke mulighet til å betale de økende skolepengesatsene, og det står generelt dårlig til med studentvelferden. Mandag 3. august satte universitetet i Zimbabwe opp plakater som veldig enkelt beordret studentene som ikke har betalt skolepenger om å holde seg vekk fra undervisningen.

Hele det menneskelige samfunnet i Zimbabwe lider under disse sterke bruddene på ytringsfriheten. Eksklusjonen av studenter fra universitetene, og mangel på organisasjonsfrihet vil kunne føre til en enorm mangel på høyt kvalifiserte arbeidstakere i fremtiden, og dog er landets samfunnsutvikling under sterk trussel.

I land hvor demokratiet, studentene og kunnskapssatsningen trues så konsekvent som i Zimbabwe, er det viktig at den norske staten gjør tiltak og tilbyr utdanningsbistand. Derfor er det helt essensielt at staten innser at utviklingsbistand ikke bare bør gis for master- og doktorgrader, ei heller bare som en avtale mellom institusjoner, men direkte til enkeltpersonene som sitter fanget i dette nettet av strukturelle hindre for faglig og demokratisk utvikling og kompetanse.

Lamas arv

«Indre mørke, som vi kaller uvitenhet, er lidelsens opphav. Jo mer indre lys som kommer til, jo mer vil mørket vike.» Dalai Lama

Han skjønte det han også. Lama altså. Han skjønte hvordan kunnskapen sin aller viktigste oppgave er å belyse det som ellers ville ha vært gjemt bak uvitenhetens mange sannheter.